Gribbfest

Det er fortsatt kjølig, høyst noen plusgrader selv om det er i andre halvdel av april. På litt over to tusen meters høyde i sørlige Pyrenéene varmes lufta først når sola har vært oppe noen timer. Et par gåsegribb har seilt forbi på langt hold når plutselig en lammegribb majestætisk glideflyr over dalen nedenfor. Den senker seg og lander verdig på en bergavsats. Det ser nesten ut som den beundrer det storslåtte landskapet. En annen lammegribb glider forbi og går så ned for landing rett bak den første lammegribbens sitteplass. En boplass på bergskråningen litt lengre borte må være forklaringen.

Det finnes 23 gribbarter i verden. De fire artene som hekker i Europa, i Sør-Europa nærmere bestemt, er lammegribb, gåsegribb, grågribb og munkegribb. Disse artene finner vi også i andre verdensdeler, selv om lammegribben i for eksempel Etiopia virker mindre enn de lammegribbene som er stasjonære i Spania. Kanskje er størrelsesskillnaden bare en følge av klimaet, i Pyrenéene liksom i Alpene og Nord-Hellas er vintrene kaldere enn i Afrika og dyr har en tendens til å være større der klimaet er kaldere.

Gribb er i første rekke åtseletere selv om noen som arbeidet med et gribbprosjekt i Spania fortalte meg at det fantes et par gåsegribbindivider som hadde begynt å drepe dyr. Men da handlet det bare om syke og svake individer eller ungdyr. Men generelt holder gribb rent i naturen. De minsker smittespredningen ved å spise alle slags kadaver.

I hele verden beregnes det å finnes færre enn fem tusen grågribb, noe som gjør arten til en av de truede gribbene. Grågribben har de senere år blitt gjenintrodusert i Nord-Spania, nå til dags kan man få øye på den ved noen av de "gribbrestaurantene" som tilbyr giftfri, veterinærinspektert føde for truede gribbarter. Dette er noe som også har kommet grågribben og den sterkt truede munkegribben til gode.

Grågribben er en tough som når den lander ved restaurantene får

selv de utallige gåsegribbene til å bli litt forsiktige.

Å spise kadaver er en skitten sysselsetting. Derfor har de fleste gribbarter mer eller mindre skallede hoder og halser. Lammegribben skiller seg på flere måter fra de andre europeiske gribbene. Til å begynne med er den fjærkledt på både hals og hode, dessuten har den en liten hengende bart som henger ned fra nebbet.

Men fremfor alt skiller den seg når det gjelder kosten. Lammegribben kommer ofte til "restaurantene" når de andre gribbene har spist ferdig og kjøttet er gått. Tilbake ligger bare benrestene, som nettopp er lammegribbens spesialitet. Den vil ha den næringsrike benmargen som finnes inni bena. For å komme til benmargen har den en spesiell fremgangsmåte. Hvis den ikke svelger bendelene hele – her kan man med rette snakke om "stålmager" – kan den banke benbitene mot steiner eller enda mer raffinert: den tar benbitene med seg opp i lufta og fra 40–50 meters høyde slipper den så bena slik at de knuses i småbiter mot klippene.

Mange gribb hekker i kolonier men lammegribben er akkurat som munkegribben og grågribben mer solitær. En lammegribb kan under en blåsete dag glidfly opptil sytti mil. Lammegribbparets revir er omfattende, og det skiller ofte minst en mil mellom boplassene. Lammegribben er ikke akutt truet hvis man ser på hele verden. I 2004 anslo BirdLife International verdenspopulasjonen til mellom et par tusen og ti tusen fugler.

Men i Europa er lammegribben en av de mest truede artene etter at den for et par hundre år siden var ganske vanlig. Da EU for et antall år siden forbød bøndene å legge igjen selvdøde dyr i naturen mistet gribbene en viktig fødekilde. Gribbrestaurantene ble stadig viktigere.

Akkurat som andre gribb ble både munkegribben og lammegribben hardt rammet av den veterinære bruken av diklofenak i India, hvor bruken av dette smertestillende midlet for tyve år siden ble forbudt for bruk på buskap. Når nå lokale spanske og italienske myndigheter har tillatt diklofenak for bruk på buskap har trusselbilde blitt komplisert når det gjelder de allerede truede lamme-, munke- og grågribbene i Sør-Europa.

I Sverige har vi fire spillarter, tiur, orre, dobbeltbekkasin og brushane. I Sør-Europa og særlig i Spania finner vi også dvergtrappe, en art hvis spillplasser er truet. For mange fugleelskere har det vært en drøm å få fotografere dvergtrappehannene, som under spillet gjør spektakulære hopp. Spillperioden er kort, fra begynnelsen av april og en uke inn i mai. Og vi reiser hit i spillperioden.

Dvergtrappehannene er under spillet betydelig mindre sky enn vår tiur. Dvergtrappehunnene er derimot enda mer sky enn våre tiurhunner. Så selve parringen skjer i det høye gresset, godt skjult for nysgjerrige.

Hannenes spilloppvisning består i en flaksing med vingene, fulgt av en stamping i bakken som minner om en liten flamenkodans som stegres i tempo før selve dansehoppet utføres.

Da Brutus i 2014 besøkte feltene utenfor Montgai var det spesielt en dvergtrappehane som skilte seg fra de øvrige hannene på de åpne feltene utenfor byen Montgai i Katalonia i nordøstlige Spania. Denne hannen var på spillplassen langt før sola gikk opp, og langt før de andre hannene viste seg. Vingeflaksingen og stampingen begynte i nattmørket da det eneste som lyste opp feltene var enkelte billykter. Han spilte til det nesten var lunsjtid. De andre hannene viste seg sjelden før grålysningen.

Bilder utenom bildet på gjeselet © Brutus Östling

Fire gjemselsdager med fotografering av lammegribb, grågribb, gåsegribb og munkegribb, samtlige europeiske arter.

Brutus har vært nede i området rundt Pyrenéene en rekke ganger siden 2008. Fotograferingen skjer fra gjemsel med de beste bakgrunnene og sikreste besøkene av den spektakulære lammegribben men også grågribb og munkegribb.

Grågribben holder på å bli gjenintrodusert i Nord-Spania, og en av dagene begir vi oss til gjeselet med de sikreste besøkene av denne tøffingen.

Gåsegribbene kommer alltid og de er mange. Slåsskampene når kjøttstykkene skal fordeles gir massevis av muligheter for actionbilder.

Dvergtrappen fotograferer vi fra gjemsel ved selve spillplassen. Vi går ut før det første dagslyset.

Dvergtrappen er den minste av trappene på den nordlige halvkule, likevel er det ikke noen liten fugl, i lengde stor som en fasanhunne.

Den holder til helst i uforstyrrede dyrking- eller englandskap hvor vegetasjonen er tilstrekkelig høy til å gi den ly under spilltiden.

I Spania hvor dvergtrappen har sitt sterkeste fotfeste i Europa beregnes antallet dvergtrappehanner i løpet av de siste tretti årene å ha minsket med 80–90 prosent. For størstedelen skyldes reduksjonen i

bestanden at markområder som arten foretrekker (marker som kanskje ikke har blitt ansett som brukbare) nå er tatt i bruk for andre formål.