Sony FE 100–400mm F4.5 GM OSS – et eksepsjonelt fleksibelt objektiv for wildlife

Det finnes objektiver som imponerer på spesifikasjonslisten, og objektiver som viser sin egentlige verdi først ute i felt. Etter å ha brukt nye Sony FE 100–400mm F4.5 GM OSS under en reise i Pantanal, tilhører dette objektivet definitivt den sistnevnte kategorien.

Pantanal er et miljø der avstand, motiv og forhold endrer seg raskt. Det ene øyeblikket fotograferer man en jaguar på relativt lang avstand langs elvebredden, det neste øyeblikket kommer dyret betydelig nærmere båten. Fugler letter uten forvarsel, kapybaraer beveger seg mellom vann og vegetasjon, og motivene forsvinner ofte like raskt som de dukker opp.

I slike situasjoner er fleksibilitet minst like viktig som maksimal rekkevidde. Det er også her Sony 100–400mm F4.5 GM OSS virkelig kommer til sin rett.

Objektivet kombinerer et svært anvendelig brennviddeområde med konstant f/4,5, rask autofokus, høy skarphet og en velbalansert konstruksjon som fungerer forbausende bra ved håndholdt fotografering.

Det er ikke Sonys lengste eller lyssterkeste teleobjektiv. Men for mange former for wildlife-fotografering kan det være et av de mest anvendelige naturfotoobjektivene Sony hittil har bygget.

Testet under virkelige forhold i Pantanal

Objektivet ble brukt på et høyoppløst Sony A7R VI, hovedsakelig håndholdt fra de mindre aluminiumsbåtene som er vanlige i Pantanal.

Det er et betydelig mer krevende miljø enn en statisk test fra stativ. Båten beveger seg hele tiden, samtidig som fotografen raskt må kunne endre utsnitt, følge dyr gjennom vegetasjon og reagere når motiv kommer nærmere eller skifter retning.

Under disse forholdene fungerte objektivet svært bra. Autofokusen var rask og tillitvekkende, bildekvaliteten holdt et gjennomgående høyt nivå, og balansen gjorde objektivet enklere å arbeide med enn vekten på spesifikasjonsarket antyder.

Framfor alt viste området 100–400mm seg å være nærmest ideelt for jaguarer.

Et mer anvendelig zoomområde enn man skulle tro

Innen wildlife snakkes det ofte om behovet for 600, 800 eller enda lengre brennvidder. For små fugler og dyr på store avstander er det fullt rimelig. Men ved fotografering av større pattedyr fra bil eller båt er maksimal rekkevidde bare en del av ligningen.

En jaguar kan først befinne seg langt borte langs elvebredden, og noen minutter senere komme betydelig nærmere. En kapybara kan fotograferes som et tett portrett ved 400mm, mens samme situasjon straks etter krever 150mm for å vise dyret sammen med miljøet.

Ved 100mm er det mulig å skape miljøbilder, fotografere større grupper og håndtere motiv som kommer nær. Ved 400mm kan man isolere dyret, skape tette portretter og nå mindre eller mer fjerne motiv.

Det innebærer at man kan gå fra et bredere fortellende bilde til et konsentrert portrett på noen sekunder, uten å bytte objektiv eller kamerahus.

Den virkelige styrken er derfor ikke at 100–400mm dekker enhver tenkelig situasjon. Styrken er at området dekker en svært stor del av de situasjonene som faktisk oppstår ved fotografering av større wildlife.

Et lengre objektiv gir mer rekkevidde, men øker samtidig risikoen for at man får for mye brennvidde når dyret kommer nær. I praksis kan et 100–400mm derfor gi en høyere sannsynlighet for at man faktisk får bildet.

Konstant f/4,5 gjennom hele zoomområdet

Den tidligere Sony 100–400mm GM hadde en maksimal blenderåpning som varierte fra f/4,5 til f/5,6. Den nye versjonen beholder f/4,5 hele veien til 400mm.

Forskjellen mot f/5,6 er omtrent to tredjedels blendertrinn. Det er ingen dramatisk endring, men innen wildlife kan selv en mindre lysgevinst være betydningsfull. Den kan innebære noe raskere lukkertid, lavere ISO eller bedre forutsetninger for autofokus når lyset begynner å avta.

F/4,5 bidrar også til en tydeligere separasjon mellom motiv og bakgrunn enn langsommere telezoomer, særlig ved 300–400mm og kortere fotograferingsavstander.

Objektivet kan uten problem brukes på full åpning. Vi så ikke noe praktisk behov for å blende ned for å få tilstrekkelig skarphet. Allerede ved f/4,5 leverer det den detaljgjengivelsen man forventer av et moderne G Master-objektiv.

Det er viktig. Et f/4,5-objektiv som i praksis må brukes ved f/5,6 eller f/6,3 for å prestere optimalt, ville ha mistet en stor del av sin hensikt.

Skarphet på høyt G Master-nivå

Den optiske ytelsen er svært god gjennom hele zoomområdet. Bildene har høy detaljskarphet, god kontrast og tydelig mikrokontrast, også ved 400mm og full åpning.

Det sistnevnte er særlig viktig. Mange telezoomer presterer bra i midten av zoomområdet, men taper noe ytterst – samtidig som wildlife-fotografen ofte bruker dem nettopp der.

Med Sony 100–400mm F4.5 GM OSS føles ikke 400mm som et kompromiss eller en nødløsning. Pels, fjær og fine strukturer gjengis med høy presisjon, også på den høyoppløste sensoren i A7R VI.

Faste supertelene kan fortsatt gi enda høyere mikrokontrast, mykere bakgrunner og mer markert motivseparasjon. Et 400mm f/2,8 skaper et annet bildespråk. Men det er samtidig betydelig større, tyngre, dyrere og mindre fleksibelt.

Den relevante sammenligningen handler derfor ikke bare om maksimal bildekvalitet i en kontrollert situasjon. Den handler om hvor mye kvalitet man får i forhold til vekt, fleksibilitet og sannsynligheten for å ha rett brennvidde når noe skjer.

Der er Sony 100–400mm svært sterkt.

God motivseparasjon – men ikke et 400mm f/2,8

Ved 300–400mm og på relativt kort fotograferingsavstand kan objektivet skape myke bakgrunner og tydelig separasjon rundt motivet. Bokeh og overgangen mellom skarphet og uskarphet er generelt behagelige.

Ved komplekse bakgrunner med grener, løvverk eller sterke høylys kan bakgrunnen naturligvis bli mer urolig enn med et fast supertele med større blenderåpning. Det er en fysisk konsekvens av f/4,5, ikke en egentlig svakhet i konstruksjonen.

Den som forventer samme tredimensjonale separasjon som fra et 400mm f/2,8, kommer ikke til å få det. Men i forhold til objektivets zoomområde, størrelse og anvendelighet er resultatet svært godt.

Bakgrunnen avgjøres dessuten ikke bare av blenderåpningen. Avstanden til motivet, avstanden mellom motiv og bakgrunn samt valgt brennvidde spiller minst like stor rolle. Med riktig posisjonering kan 400mm og f/4,5 gi et svært rent og tiltalende resultat.

Rask og sikker autofokus

Wildlife stiller betydelig høyere krav til autofokus enn statiske testmotiv. Objektivet må kunne følge dyr gjennom vegetasjon, håndtere raske avstandsendringer og finne tilbake til motivets øye etter at det midlertidig har blitt skjult.

Sony bruker fire XD-lineærmotorer i objektivet. Ifølge selskapet er autofokusen opptil tre ganger raskere enn i forgjengeren, samtidig som ytelsen skal være forbedret med opptil 50 prosent. Produsenttall bør alltid vurderes i forhold til hvordan de har blitt målt, men opplevelsen i felt er at fokuseringen virkelig er rask og direkte.

Sammen med A7R VI fungerte fokusen svært bra. Objektivet føltes ikke som den begrensende faktoren når dyr beveget seg langs elvebredden eller gjennom mer kompliserte miljøer.

Fokuseringen er bestemt snarere enn nølende. Når en situasjon bare varer noen sekunder, er det en viktig forskjell. Fotografen skal kunne konsentrere seg om dyrets atferd, lyset og komposisjonen i stedet for å lure på om objektivet finner fokus.

Forbausende bra for håndholdt fotografering

Sony 100–400mm F4.5 GM OSS veier omkring 1 840 gram. Det er altså ikke et lett objektiv i absolutt forstand, og definitivt ingen kompakt reisezoom.

Samtidig forteller vekttallet ikke hele historien.

Objektivet har intern zoom, noe som innebærer at dets lengde og tyngdepunkt ikke endres når man går fra 100 til 400mm. Det gir en konsekvent balanse og utgjør en stor forskjell ved lengre håndholdte økter.

Man slipper å flytte hånden eller tilpasse grepet når brennvidden endres. Fra en båt, der både fotografen og underlaget beveger seg, er den forutsigbare balansen særlig verdifull.

Objektivet er fortsatt stort og tungt nok til å merkes etter en lang dag, men det krever ikke automatisk stativ, monopod eller gimbal. For mange fotografer er håndholdt fotografering fullt realistisk.

Bildestabiliseringen bidrar også. Den kan ikke fryse et dyr i bevegelse, men stabiliserer søkerbildet og hjelper fotografen med å holde fokuspunktet på øyet eller komponere et tett portrett ved 400mm.

Intern zoom er mer enn en komfortfunksjon

Den interne zoomen er ikke bare et spørsmål om premiumfølelse. Den gir flere konkrete fordeler ved wildlife-fotografering.

Objektivet beholder samme lengde og balanse gjennom hele zoomområdet. Det reduserer også den pumpende effekten som kan trekke inn støv eller fukt i objektiver med uttrekkbar zoommekanisme.

I Pantanal, der luftfuktighet, støv og vannsprut er en naturlig del av arbeidsmiljøet, er det en relevant egenskap.

Det faste formatet gjør dessuten objektivet enklere å håndtere i trange båter. Det vokser ikke forover når man zoomer, og risikoen for å støte i relingen, annet utstyr eller en fotograf ved siden av reduseres.

Konstruksjonen får objektivet til å føles mer som et profesjonelt fast tele med zoommulighet enn som en tradisjonell telezoom.

Et komplett system fra 100 til 800mm

Under reisen ble 100–400mm brukt sammen med Sony 400–800mm på et annet kamerahus. Det ga umiddelbar tilgang til hele området fra 100 til 800mm uten objektivbytter ute i båten.

Det er en svært effektiv kombinasjon.

100–400mm fungerer som generalisten for større dyr, miljøbilder, nære møter og raskt skiftende situasjoner. 400–800mm er spesialisten for fugler, mindre motiv og dyr på lengre avstander.

Objektivene overlapper ved 400mm, noe som i praksis er en fordel. Man trenger ikke å bytte kamera ved et eksakt bruddpunkt, men kan velge kamerahus ut fra situasjonen, lyset og hvor raskt motivet beveger seg.

To ferdigmonterte kameraer reduserer også behovet for objektivbytter i et støvete, fuktig og trangt miljø. Det går raskere, sensorene holdes bedre beskyttet, og risikoen for å gå glipp av en uventet situasjon blir mindre.

Når lyset forsvinner

Ulempen med et system basert på 100–400mm f/4,5 og 400–800mm f/6,3–8 er naturligvis lysstyrken.

I godt dagslys er det sjelden et stort problem, særlig med moderne kameraer som leverer god bildekvalitet ved høyere ISO. Men tidlig om morgenen og sent på kvelden kan lyset avta raskt.

Derfor ble systemet supplert med et 70–200mm f/2,8 for situasjoner der den større blenderåpningen var viktigere enn rekkevidden.

De tre objektivene fyller tydelige roller:

• 70–200mm f/2,8: svakt lys, motiv nær båten og maksimal separasjon.
• 100–400mm f/4,5: fleksibelt standardobjektiv for størstedelen av fotograferingen.
• 400–800mm: fugler, mindre motiv og lengre avstander.

Det gir en nærmest ubrutt dekning fra 70 til 800mm. Man ofrer noe lysstyrke sammenlignet med faste supertelene, men får et system som er betydelig mer fleksibelt og fortsatt mulig å reise med som håndbagasje når utstyret fordeles gjennomtenkt.

Telekonverter eller separat 400–800mm?

Sony 100–400mm er kompatibelt med både 1,4×- og 2×-telekonverter.

Med 1,4×-konverteren blir området 140–560mm med maksimal blenderåpning omkring f/6,3. Med 2× får man 200–800mm og f/9.

For den som vil reise med ett enkelt teleobjektiv, er framfor alt 1,4×-konverteren en interessant løsning. Den gir ekstra rekkevidde uten at man trenger å bære enda et stort objektiv.

Men en telekonverter innebærer alltid kompromisser. Man mister lys, noe autofokusytelse og potensielt litt bildekvalitet. Konverteren må dessuten monteres eller demonteres når situasjonen endres.

Hvis man kan bære et separat 400–800mm, er tokameraløsningen raskere og mer fleksibel. For en fotograf som er alene og prioriterer lav vekt, kan derimot 100–400mm sammen med en 1,4×-konverter være et svært attraktivt reisesystem.

Ergonomi og nærgrense

Objektivet har de betjeningsknappene man forventer av et profesjonelt G Master-objektiv: fokusbegrenser, flere stabiliseringsmoduser, programmerbare fokusknapper og kontroller som kan tilpasses fotografens arbeidsflyt.

Zoomringen er bred, jevn og lett å finne uten å ta øyet fra søkeren. Takket være den interne zoommekanismen føles bevegelsen kontrollert, og kameraets balanse forblir den samme gjennom hele området.

Nærgrensen varierer fra cirka 0,64 til 1,5 meter avhengig av brennvidde, med en maksimal forstørrelsesgrad på 0,25×. Det gjør ikke objektivet til et makro, men det fungerer bra for større insekter, reptiler, blomster og detaljer i naturen.

Det brede zoomområdet gjør det også anvendelig for komprimerte landskap og mer abstrakte utsnitt. Objektivet trenger derfor ikke bare å fungere som et rent wildlife-tele under en reise.

Størrelse og reisbarhet

Med en vekt på cirka 1 840 gram, en lengde på omkring 328mm og 95mm filtergjenge er objektivet verken lite eller diskret.

Størrelsen må imidlertid settes i forhold til hva objektivet tilbyr: intern zoom, konstant f/4,5, rask autofokus, optisk stabilisering og svært høy bildekvalitet fra 100 til 400mm.

Sammenlignet med et fast 400mm f/2,8 er det lettere og betydelig mer fleksibelt. Sammenlignet med forgjengeren er det derimot større og tyngre.

Den nye versjonen handler altså ikke om maksimal portabilitet. Den handler om høyere ytelse, bedre lysstyrke ved 400mm og en profesjonell konstruksjon som fortsatt er realistisk å bruke håndholdt.

Er 400mm nok for wildlife?

Det avhenger helt av hvilke motiv man fotograferer.

For større pattedyr, safari, båtfotografering og dyr som kan komme relativt nær, er 100–400mm et svært anvendelig område. I mange situasjoner er det mer praktisk enn et objektiv som starter ved 200 eller 400mm.

For små fugler på lang avstand er 400mm derimot ofte for kort, også på et høyoppløst kamera med gode muligheter for beskjæring.

Et A7R-kamera gjør 400mm mer anvendelig enn det ville ha vært på et kamerahus med lavere oppløsning, men beskjæring erstatter ikke virkelig optisk rekkevidde. Avstand, atmosfæriske forstyrrelser og antall piksler på motivet setter fortsatt tydelige grenser.

Objektivet er derfor ikke det eneste teleet en spesialisert fuglefotograf trenger. For større wildlife kan det derimot godt bli objektivet som brukes mest.

Ulempene

Den mest åpenbare ulempen er prisen. Dette er et profesjonelt G Master-objektiv, og Sony tar betalt deretter.

Den tidligere 100–400mm f/4,5–5,6 GM er fortsatt et godt objektiv. Det er lettere, mindre og betydelig billigere, ikke minst på bruktmarkedet. For den som ikke trenger konstant f/4,5, intern zoom eller den nyeste autofokusytelsen, kan forgjengeren fortsatt være et rasjonelt valg.

Det nye objektivet er også tungt. Den gode balansen gjør det enklere å bruke, men endrer ikke at 1,84 kilo skal pakkes, bæres og løftes gjennom lange dager.

400mm er heller ikke nok for alle motiv. For små fugler eller dyr på store avstander trengs ofte en telekonverter, kraftigere beskjæring eller et separat lengre objektiv.

F/4,5 er bra for en zoom med dette området, men kan ikke erstatte f/2,8 i virkelig svakt lys.

Hvem passer objektivet for?

Sony 100–400mm F4.5 GM OSS passer særlig bra for:

• Wildlife-fotografer som hovedsakelig arbeider med større pattedyr.
• Safari og båtfotografering der avstanden endrer seg raskt.
• Fotografer som vil kombinere miljøbilder og tette portretter uten objektivbytte.
• Sportsfotografer som trenger rask autofokus og stor fleksibilitet.
• Brukere av høyoppløste A7R-hus som ønsker god beskjæringsmargin.
• Profesjonelle brukere som prioriterer intern zoom, driftssikkerhet og konsekvent balanse.
• Fotografer som vil kombinere objektivet med et 400–800mm eller en telekonverter.

Det er mindre selvsagt for den som nesten utelukkende fotograferer småfugler på lang avstand. Der er et 400–800mm, 200–600mm eller fast supertele fortsatt et mer naturlig førstevalg.

Konklusjon

Sony FE 100–400mm F4.5 GM OSS er et svært imponerende wildlife-objektiv.

Det kombinerer et eksepsjonelt anvendelig zoomområde med høy skarphet, rask autofokus, konstant f/4,5 og en velbalansert konstruksjon som fungerer betydelig bedre håndholdt enn størrelsen og vekten først antyder.

Under fotograferingen i Pantanal ble det tydelig hvor verdifullt det er å kunne gå fra 100 til 400mm på noen sekunder. Objektivet håndterer alt fra dyr i sitt miljø til tette portretter og mer fjerne motiv, uten at fotografen trenger å bytte objektiv eller risikere å ha for mye brennvidde når dyret kommer nær.

Sammen med et 400–800mm på et annet kamerahus skapes et nærmest ubrutt system fra 100 til 800mm. Supplert med et 70–200mm f/2,8 for svakt lys får man et svært komplett oppsett som er betydelig mer fleksibelt enn en samling store faste supertele.

Man ofrer noe maksimal lysstyrke og den ekstreme motivseparasjonen som et 400mm f/2,8 kan gi. Til gjengjeld får man et system som er lettere å reise med, raskere å arbeide med og bedre tilpasset situasjoner der avstanden til motivet endrer seg raskt.

Sony 100–400mm F4.5 GM OSS er kanskje ikke det eneste wildlife-objektivet man trenger. Men det kan godt være objektivet som løser flest virkelige situasjoner.

Det er dyrt, stort og fortsatt relativt tungt. Men det er også skarpt, raskt, velbalansert og eksepsjonelt anvendelig.

Sony har ikke bygget objektivet med lengst rekkevidde eller størst blenderåpning. De har bygget et objektiv som hjelper fotografen med å få flere anvendelige bilder i flere situasjoner.

For større wildlife, safari og fotografering fra båt er det vanskelig å be om stort mer.